Mendoza er mer enn vin. Byen er også en naturlig inngangsport til Andesfjellene og Sør-Amerikas høyeste fjell Aconcagua (6.962 m.o.h.). RN7 forbinder også Mendoza til Chile og hovedstaden Santiago, en spektakulær veistrekning med et fantastisk og majestetisk landskap.
Vi kunne ikke dra fra Mendoza uten å ha sett Andesfjellene på nært hold. Etter å ha forhørt oss litt og fått litt tips la vi ut på ekspedisjon i vår lille Cheverolet Corsa, ikke akkuratt en SUV for bratte steinete grusveier, men det fikk holde.
Vi la avgårde grytdlig på morningen på RP51 nord/vest fra byen. Solen hadde fortsatt ikke stått opp og Mendozas gater var tomme for folk.
Håpet var at vi skulle rekke til foten av Andesfjellene til soloppgang og få se solen bade sine varme farger mot fjellsiden. Slik ble det dessverre ikke, men vi fikk i stede oppleve hvordan tåken det ene øyeblikket stengte all utsikt for så å åpenbare de vakre fjellene. Vel så spektakulært det :-)
Heldigvis lettet tåken og vi var klare for første klatre-ettappe opp fjellene ved Villavicencio. Dersom du har vært i Argentina vil du kjenne igjen navnet. Villavicencio bærer nemlig navnet til en av Argentinas mest solgte vannmerker. Hotellet på flasken er det en gang erværdige, Grad Hotel de Villavicencio, populært blandt overklassen på 1950 tallet.
Veien opp fjellene kan best beskrives som bratt og kurvete. Veien snegler seg fram for så å gjøre en 180 graders sving, så et nytt humpete strekke før en ny sving. Utsikten er fantastisk og dere kan tro Jarle fikk blod på tann og måtte stoppe bilen både titt og ofte for å ta bilder. Turen opp fjellsiden tok oss 2 timer og med en høydeforskjell på nesten 2.000 høydemeter var det litt av en utsikt ned dalsiden fra toppen.
Fra Villavicencio fortsatte vi innover fjellet på greie grusveier. Landskapet flatet noe ut og naturen viste seg fra sin beste side. Landskapet er ørken/busk aktig og fjellene gir fantastiske farger pga. det høye mineralinnholdet. Langs veien fikk vi også observere flere flokker med Llama.
Etter fire timer kom vi endelig til Upsallata, en liten søvning landsby beliggende nede i et dalsøkke. For oss betydde dette slutten på grusvei og fin fin asvaltvei innover dalen mot Chile grensen. Veien følger elveleiet til Rio Mendoza innover dalen og landskapet er bare fantastisk, noe av det flotteste vi har sett på lenge.
En times tid fra Upsalatta ligger et av Argentinas mest kjente landemerker, Puente del Inca. En bro over elven, Rio de las Cuevas som er formet av naturen selv. Vannet i fjellet har så mye mineraler i seg at avfallet farger fjellet, noe som gir en veldig spesielt utseende. Under broen ligger ruinene av et gammel spa som i sin tid ble ødelagt av flom.
Vi hadde satt oss som mål å nå opp til Cristo Redentor (32°49′30.6″S, 70°4′14.8″W), og hvis været var bra og snøen fraværende bestige den smale grusveien opp fjellsiden. Det gikk som vi håpet og etter en enda mer spektakulær klatre-etappe i Corsa'en nådde vi omsider til Cristo Rendentor 3.832 m.o.h. Hvilken utsikt vi hadde. Fra toppen kan man se over grensen til Chile og også få et glimt av den mektige Aconcagua toppen.
Fra den smale, bratte grusveien var det godt å få asfalt under hjulene igjen og sette kursen mot Mendoza, ikke via Villavicencio denne gangen, men strake veien inn på RN7.
Etter ti timer og mer enn 400 kilometer på alle slags veier, var det godt å få seg en dusj for så å nyte en bedre biff med tilhørende Malbec på Ocho Cepas, favoritt resturanten vår i Mendoza.
Etiketter:
Argentina
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar