Surf's Up in Mal Pais

Er du ute etter et chill sted å slappe av er Mal Pais ingen dum plass. Her går livet sakte og det meste handler om surfing og beachlife.

Mal Pais er en lang støvete grusvei med resturanter, barer, overnattingssteder og en og annen butikk spredt utover. Alt skjer langs denne ene veien som går parallelt med stranden.
Stranden er et kapittel for seg selv. Mal Pais er en del av en større strand som strekker seg kilometer på kilometer sør på Nicoya halvøya. Andre kjente deler av stranden er Playa Santa Teresa, Playa Hermosa og Playa Manzanillo. Området er av mange vurdert som Costa Ricas fineste strender og definitivt et paradis for surfere på alle nivåer.
Vi hadde booket oss inn på Oasis, et lite koselig sted som drives av et ektepar fra Belgia. Oasis ligger kun en kort gåtur fra stranden og har 6-7 bungalower med koselige rom og praktisk utekjøkken med spiseplass.

Mang en kveld ble tilbragt her med rødvin og yatzy spilling og en av kveldene fikk vi også nyte en intens tropestorm.

Det meste handler om surfing i Mal Pais og Jarle fikk prøvd seg litt mer mens Helene tok bilder. Riktig så flink er hun blitt på det også :-) Utrolig praktisk med leiebil og muligheten til å finne nye strender å chille på hver dag.
I tillegg til surfing og late dager på stranden fikk vi med oss en super tur opp til ett fossefall ikke langt fra Montezuma.

Vi tok oss også en kjøretur til Cabo Blanco reservatet. Dette var Costa Rica's første nasjonalpark helt på spissen av Nicoya halvøya. Turen ble litt kortere enn planlagt etter at varmen tok helt knekken på oss. Jarle drakk opp hele beholdningen på 2 liter vann på under en time og var gjennomvåt. Som erfarne fjellturister fant vi ut at det var like greit å snu i tide :-)

Noen digge middager fikk vi også med oss. På Las Piedras mener de selv at deres grillede kylling er "The Shit!" og det kan vi skrive under på. Fantastisk juicy kylling med masse digg tilbehør.

Og snipp snapp snute så var også Costa Rica eventyret over...

---

Lagt inn av Unknown kl. 5/26/2011 12:22:00 p.m.

0 kommentarer

Walking in the clouds...

Det var en litt betuttet stemning i bilen da vi startet opp og satte kursen for Santa Elena og Monteverde Cloud Forest. Etter å ha hatt besøk av familien til Helene de siste to ukene var det plutselig litt ensomt å bare være to på tur igjen. Godt vi har lært oss å omstille oss raskt og fikk humøret og reisegleden tilbake etter noen kilometer på landeveien.

Vi kom oss avgårde fra Playa Hermosa i 12 tiden, to timer forsinket da leiebilen vi skulle hatt hadde havarert på vei ned til oss. Med 180 km forran oss håpet vi å komme frem i god tid før mørket i vår BeGo 4x4. Ikke akkurat en SUV men en super liten tass med noe som minnet om en symaskin motor.

Mye er skrevet om veiene i Costa Rica, og det er ikke helt usant. Men mye av veinettet har asfalt og ligger ikke mye tilbake for veiene langs fjordene hjemme. Men, og det er et stort men. Kommer du på en vei som ikke har asfalt må du belage deg på mye risting og en god dose tålmodighet.

Kjøreruten vår fra Tamarindo til Monteverde. Hastighet og høyde over havet til høyre.

De første 150 kilometrene gikk aldeles utmerket, men så var det de siste 30 kilometrene da. Med en høydeforskjell på nesten 1200 meter de siste kilometrene på dårlige grus/stein veier var vi begge glade for at det ikke hadde regnet mye den siste tiden.

Veien ålte seg i sikk sakk oppover fjellsiden med en gjennomsnittshastighet som ikke kan ha vært mye over 10 kilometer. Kan vel si det slik at vi har aldri og kommer vel aldri til å kjøre så lenge i første gir igjen. Siste delen av turen plukket vi også opp noen lokale haikere som var storfornøyd med å få sitte på.

Etter noen humpete timer kom vi frem til Santa Elena, en liten og sjarmerende fjelllandsby ca 1400 meter over havet. En smule værsjokk ble det også med duskregn og kun 20 grader. På tide å få frem buksa og fleecen :-)

Vi hadde blitt tipset om Arco Iris Lodge på forhånd og booket tre netter her. Men kun noen få minutter ned til "sentrum" og fin fin beliggenhet i skogkanten kunne vi ikke hatt det bedre. Stedet drives av et tysk ektepar som definitivt har orden i sysakene. Rommet var stort og litt moderne hytteaktig. Et supert sted til en grei pris.

Santa Elena og Monteverde har mye å by på av aktiviteter, mer enn vi hadde tid til på våre to dager her. Alt fra frosker, sommerfugler, flaggermus, "sky skog", kaffe, reptiler og orkideer kan utforskes til minste detalj.

Dag en startet vi med en interessant tur til El Trapiche, en kaffe- og sukkerrør plantasje. Etter en lærerik og artig rundtur på plantasjen fikk vi se hvordan både kaffe og sukkerrør blir behandlet frem til ferdige produkter. Noen deilige smaksprøver ble det også.

Fra kaffe og sukkerrør tok vi oss en tur innom Jardín de Orquideas, en koselig liten Orkidè hage rett ved hotellet med 425 ulike orkidè arter. En søt lokal guide viste oss rundt og vi fikk blant annet se verdens minste orkidè. Og ja den var liten, på størrelse med et lite knappenålshode.

Siste post på programmet for dagen var Ranario Frog Pound. Et artig sted med 27 ulike frosker som koser seg i skogen rundt Monteverde. Guiden var en personlighet av de sjeldne. En sterotypisk froske guide. Fin fin humor hadde han også.

Dag to startet vi tidlig med Monteverde Cloud Forest. Guiden vår Jairo Castro tok oss med på en interessant og lærerik tur gjennom skogen hvor vi i tillegg til masse trær fikk med oss et fint fint eksemplar av Resplendent Quetzal og en grønn småfarlig Palm Pit Viper.

Ettermiddagen tilbragte vi i tretoppene i Selvatura Park, med en super Tree Top Walkway på noen kilometer, over 8 hengebroer, gjennom og over skogen. Fantastisk utsikt og en annen måte å se regnskogen på.

Vi hadde to supre dager oppe i Monteverde Cloud Forest. Absolutt et sted å anbefale, og et herlig avbrekk fra beachlife og varmen. Kjøreturen ned fra fjellet gikk betydelig enklere enn opp, mye takket være et bedre veivalg enn ruten opp.

Nå venter en uke med strandliv. Regner med at vi kommer til å henge i området rundt Mal Pais, et lite koselig sted med en fantastisk strand som bare fortsetter og fortsetter. Blir nok litt mer surfing og utforsking av områdene rundt. Skal nå få dagene til å gå :-)

---

Lagt inn av Unknown kl. 5/11/2011 04:20:00 p.m.

3 kommentarer

Pura Vida

Etter litt forvirring om ankomsttider var gjensynsgleden stor da søstrene Eikeland fant hverandre på flyplassen i San Jose i Costa Rica. Kirsti, kom den lange veien fra Oslo via London og New York, vi kom fra Los Angeles via Houston. Pilar, vår søte taxisjåfør kjøre oss den korte veien inn til Alajuela og hotellet vårt for natten. Det var mye å ta igjen etter 4 måneder over noen øl på den lokale pub'en som var åpen i byen.

Etter en god natts søvn satte vi kursen sørøst over, nærmere bestemt til Playa Chiquita på den karibiske siden av Costa Rica. I motsetning til nærmeste "by" Puerto Viejo var Playa Chiquita et rolig, "økologisk" og chill sted. Kirsti hadde booket en to etasjers bungalow på Tierra de Suenos. Et supert og tilbaketrukket sted midt i "jungelen" og kort gåavstand til stranden. Vi ble dog vekket at hanen Hans kl 05.00 hver morgen men lærte oss nå å leve med det.

Etter flere måneder på reise har vi blitt ganske vant til kunsten å gjøre "ingenting". Kirsti trengte noen dager for å lande før hun etterhvert slakket ned tempoet og virkelig kom inn i slaraffenlivet.

Vi tilbrakte flere late dager på Playa Chiquita, men fikk også med oss nabostrendene, et par gårturer og en meeget varm sykkeltur i over 35 varmegrader (anbefales forøvrig ikke) til Playa Manzanillo syv kilometer unna.

Vi fikk også med oss et veldig spennende tur til en liten kakaoplantasje hvor vi fikk se hele prosessen fra frukt til ferdig sjokolade. Veldig interessant og noen deilige smaksprøver ble det også.

Kveldene ble brukt på terassen med litt vin og pils. Kirsti gruste oss i Geni, mens Yatzy'n begynner å sitte litt bedre hos Helene og Jarle. Flere gode middager har vi også fortært, blant annet en fantastisk "Tuna Tokyo" på Jungle Love. Her måtte vi tilbake siste kvelden for å spise igjen. Veldig bra!

Tilbake i Alajuela møtte vi mammaen og pappaen til Helene, Tore og Inger Elise. Det ble nesten en hel Eikeland family reunion (manglet lillebror), veldig hyggelig å se mamsen og papsen igjen!

Vi var innom det som var av turistattraksjoner i byen (ikke særlig mange) før vi fløy et lite propellfly til vestkysten av landet, nærmere bestemt Liberia. Etter litt styr rundt leiebil, var vi alle 5 på plass i en super Toyota Landcruiser.

Første stopp, Playa Hermosa, kun en kort kjøretur fra flyplassen ved stillehavet. Og her fikk vi virkelig kjenne på varmen. Ca 40 varme i skyggen var nesten litt for mye av det gode midt på dagen, så da var det bare å legge seg til rette i skyggen. Vi bodde 3 netter på Villa del Sueno, et veldig flott sted, med få andre gjester.

Dagene fløy av sted med beach life, og ikke minst en tur opp til vulkanen Rincon De la Vieja. Spennende å se boblende gjørme og vann, og ikke minst kjenne lukten av svovel. Ett deilig avbrekk fra strandlivet.

Fra Playa Hermosa satte vi nesa mot Playa Tamarindo, ca 1 time sørover langs kysten. Et utbygd partysted og surfested i høysesong, men en stille og rolig by i slutten av april. Helene hadde booket oss inn på Arco Iris litt utenfor selve stripa og kort vei ned til stranden. Vi likte oss godt her og landlord Richard tok godt vare på oss.

Vi hadde noen supre dager i Tamarindo og endelig fikk vi også prøvd litt surfing. Kirsti og Jarle fikk litt surfeinstruksjoner fra Miguel, en av de lokale surfeheltene, og etter mye prøving og feiling fikk de begge til å surfe på bølgene. Helene kunne ikke være noe dårligere og med Jarle som "instruktør" kom hun seg etter mye tomodighet opp i stående stilling :-)

Familien Eikeland makset på brunfargen, Tore gikk litt hardt ut og ble rimelig rød første dagen, mens damene valgte den litt mer forsiktige varianten:) De dro i alle fall hjem med mere farge enn når de kom alle sammen...

Siste kveld med familien Eikeland ble tilbragt på Dragonfly. En liten koselig resturant rett ned i gata. Her nøt vi mango og chili cocktails, seabass, beef tenderloin og en deilig thai beef salat. Nam!

Vedlig godt å se familie hjemmefra etter fire måneder på reise. Men også veldig tomt når de dro. Det var nesten som å være tilbake i Norge et par uker for så å bli dratt tilbake til virkeligheten. Godt å kjenne at man også savner livet hjemme i Norge.

Nå er vi igjen to på tur. Vi har fikset oss en super liten 4x4 BeGo bil som de neste ti dagene forhåpentligvis skal få oss opp i regnskogen, ned til kysten igjen og siste etappe inn til Alajuela før vi den 15. mai setter kursen for Buenos Aires.

Pura Vida!

---

Lagt inn av Unknown kl. 5/08/2011 06:13:00 a.m.

3 kommentarer